Valutazione degli spostamenti permanenti sismoindotti mediante un approccio accoppiato non lineare

Le procedure per valutare lo spostamento che può subire un pendio sotto l’azione sismica tipicamente si riferiscono a tre diverse classi di metodi: 1) relazioni semplificate; 2) metodi degli spostamenti (o analisi dinamica semplificata) e 3) analisi dinamica avanzata. Tali approcci differiscono sostanzialmente dal grado di conoscenza del modello geotecnico del pendio e dell’azione sismica richiesta. In particolare, la seconda classe di metodi presenta un buon compromesso tra la facilità di applicazione, legata a schemi di pendio semplificati, e l’affidabilità dei risultati che rende tali metodi competitivi rispetto alle analisi dinamiche avanzate. I metodi degli spostamenti prendono origine dal modello di blocco rigido di Newmark (1965) e dalla rimozione delle ipotesi che ne stanno alla base. In particolare l’ipotesi stessa di “blocco rigido” può essere rimossa attraverso due approcci: a) approccio “disaccoppiato”, in cui la deformabilità dei terreni che causa la risposta dinamica del sito e gli spostamenti del blocco sono calcolati separatamente o b) approccio “accoppiato” in cui la risposta del sito è valutata contemporaneamente nelle fasi di adesione e scorrimento del pendio. In questa nota, si sintetizzano gli sviluppi del codice ACST, implementato da Ausilio et al. (2008), effettuati nell’ambito del progetto ReLUIS MT 1.2 “Linee guida e codici per analisi di risposta sismica locale”. In particolare, si è introdotta la non linearità nell’analisi della risposta dei terreni attraverso la formulazione modificata dei criteri di Masing secondo la recente formulazione di Phillips & Hashash (2009). Si è, inoltre, implementata una procedura che permette di individuare automaticamente, durante il calcolo, la superficie di scorrimento di prima rottura. I risultati in termini di risposta sismica e spostamenti cumulati sono stati confrontati con quelli ottenuti con la prima versione del codice

The seismic performance of a earth dam by different displacementbased methods

The performance-based design of earth dams and the rehabilitation of existing ones require the evaluation of seismic performance based on permanent displacements caused by expected the earthquake. The paper reports a comparison between different methods with increasing complexity for estimating seismic displacements: simplified rigid block method, based on empirical relationships (Bray and Rathje, 1998; Tropeano et al., 2009); simplified uncoupled method, again based on the sliding block analysis, but accounting for soil deformability; coupled ‘stick-slip’ approach, based on a 1D lumped mass model to calculate together dynamic response of the site and movement of sliding block (Tropeano et al., 2011); 2D finite differences analyses by the FLAC code, reproducing the heterogeneity of soil and topographic effects. The methods were applied to the case of the dam of Marello mountain across the Angitola river (Southern Italy). The parameters for static and dynamic geotechnical characterization of subsoil model have been taken from the results of the site investigation published in technical reports. The spectral shape and peak ground acceleration specified by the Italian Seismic Hazard Map, representative of input motion on outcropping bedrock, allowed to choose a set of spectrum-compatible acceleration time histories to simulate the seismic input. The sliding displacements predicted using simplified method resulted strongly dependent on topographic coefficient. Both uncoupled and coupled approaches have shown conservative permanent displacements compared to Newmark method. The average displacement of the sliding block by two-dimensional finite difference analysis, considering the stiffness variability related to depth, results comparable with values obtained by other methods

Non-linear coupled approach for the evaluation of seismic slope displacements

The design procedures to evaluate earthquake-induced sliding displacements typically refer to three different approaches: simplified methods; displacements methods and advanced dynamic methods. In the first class of methods, empirical relationships are used to predict the permanent slope displacement. The second class includes simplified dynamic analysis, by means of the conventional Newmark rigid block model, as well as through its improvements to account for soil deformability. The dynamic site response and the sliding block displacements are computed separately in the “decoupled” approach or simultaneously in the “coupled” analysis (stick-slip model). The advanced dynamic methods are based on finite element (FEM) or finite difference (FDM) formulations, which permit to account for topography and heterogeneity by two or three dimensional analysis. The paper describes the developments of a 1D lumped-mass stick-slip model for a layered subsoil including more generalized assumptions than a previous version (Ausilio et al., 2008). The depth of the sliding surface is considered not necessarily coincident with that of the bedrock, and located in a generic layer. This latter can be identified during the analysis. In the non-linear site response analysis, a recent soil damping formulation was used (Phillips & Hashash, 2009). In this formulation, a reduction factor modifying the extended Masing loading/unloading strain-stress relationship was introduced. The predictions of the coupled stick-slip model with non-linear soil behaviour were compared with the results of the equivalent linear approach for ideal slopes to show the effects of non linearity on seismic performance. Besides, the results show that the sliding surface depth, automatically researched, is function of main ground motion parameters

Simplified relationships for estimating seismic slope stability

Eurocode 8 addresses seismic slope stability analysis with reference to limit state design, specifying a 50% re-duction of the peak horizontal inertia force of a potentially sliding mass. Such a coefficient has been shown to depend on several factors, including soil deformability and the frequency content of the seismic action. In this paper the reduction coefficient is expressed with reference to the above factors and compared to EC8 provisions for all soil classes. A simplified design procedure is then suggested by referring to updated correla-tions based on the Newmark sliding block model, including the influence of amplitude, duration and mean pe-riod of the ground motion on the predicted displacement. The reduction coefficient is further generalised to account for the slope ductility, i.e. the capability of sustain prescribed threshold displacements. The whole procedure has been calibrated through analyses carried out using acceleration time histories, selected from a database of records of Italian seismic events, on typical subsoil layering pertaining to the EC8 classes, also adopted by the Italian seismic Code

Seismic displacement analysis of homogeneous slopes: a review of existing simplified methods with reference to Italian seismicity.

The simplified displacement-based procedures for seismic slope stability represent a good-working balance between simplicity and reliability, since both slope ductility (i.e. the capacity of sustain permanent displacements) and deformability (basically affecting the asynchronous slope motion) are accounted for. In this paper the procedure proposed by Bray & Rathje (1998) is reviewed with particular reference to Italian seismicity on a set of subsoil models, representative of the different soil classes specified by Italian and European codes. The relationship expressing the decrease of the equivalent acceleration with increasing earthquake/soil frequency ratio is then obtained by means of dynamic 1D site response analyses. Statistical correlations between calculated Newmark displacements, significant ground motion parameters and the ratio of seismic load resistance to peak demand are then derived and compared to similar relationships proposed in literature

Parametri di intensità sismica per la stima degli spostamenti permanenti di pendii omogenei

Gli attuali criteri di progettazione in condizioni sismiche si avvalgono di procedure legate alla valutazione della prestazione del sistema espressa in termini di perdite quantificabili (costi di riparazione), di funzionalità o di beni inestimabili (vite umane, beni storico-culturali). In tale ottica il parametro rappresentativo della risposta è correlato attraverso procedure più o meno sofisticate a uno o più parametri che descrivano le caratteristiche del moto sismico. La scelta di tali parametri deve essere effettuata attraverso criteri di efficienza e sufficienza (cfr. p.es. Tothong & Luco, 2007; Luco & Cornell, 2007) inoltre devono poter essere prevedibili attraverso opportune leggi di ricorrenza. In tale ambito, la presente nota propone una applicazione dei criteri citati per la stima della curva di pericolosità degli spostamenti cosismici dei pendii e per la valutazione critica dell’efficienza dei parametri di intensità del moto considerati significativi. In particolare vengono confrontate alcune relazioni indicate nella letteratura nazionale ed internazionale, e viene presentata una relazione che tiene conto dell’intensità di Housner, IH, quale parametro efficace per la stima degli spostamenti. Per la previsione del parametro IH viene proposta, inoltre, una legge di attenuazione in funzione di magnitudo e distanza

Semi-empirical relationships to assess the seismic performance of slopes from an updated version of the Italian seismic database

Abstract: Seismic performance of slopes can be assessed through displacement-based procedures where earthquake-induced displacements are usually computed following Newmark-type calculations. These can be adopted to perform a parametric integration of earthquake records to evaluate permanent displacements for different slope characteristics and seismic input properties. Several semi-empirical relationships can be obtained for different purposes: obtaining site-specific displacement hazard curves following a fully-probabilistic approach, to assess the seismic risk associated with the slope; providing semi-empirical models within a deterministic framework, where the seismic-induced permanent displacement is compared with threshold values related to different levels of seismic performance; calibrating the seismic coefficient to be used in pseudo-static calculations, where a safety factor against limit conditions is computed. In this paper, semi-empirical relationships are obtained as a result of a parametric integration of an updated version of the Italian strong-motion database, that, in turn, is described and compared to older versions of the database and to well-known ground motion prediction equations. Permanent displacement is expressed as a function of either ground motion parameters, for a given yield seismic coefficient of the slope, or of both ground motion parameters and the seismic coefficient. The first are meant to be used as a tool to develop site-specific displacement hazard curves, while the last can be used to evaluate earthquake-induced slope displacements, as well as to calibrate the seismic coefficient to be used in a pseudo-static analysis. Influence of the vertical component of seismic motion on these semi-empirical relationships is also assessed

Elgvandringer i grenseland med følger for skogbruk, jakt og rovdyr

Forvaltning av elg i områder med en delvis trekkende elgbestand byr på utfordringer, fordi kostnadene i form av beiteskader på skogen og goder i form av elgjakt ofte berører forskjellige grunneiere. Dette blir ytterligere komplisert når elgtrekket går på tvers av forvaltningsinndelinger eller til og med over riksgrensen. GRENSEVILT har studert samspillet mellom elg, ulv, skogbruk og jakt i nordre Finnskogen, et stort barskogsområde som er delt av riksgrensen. For å berenge størrelsenpå elgbestanden og beskrive den romlige fordelingen av elg for vintrene 2019/20 og 2020/21, samt somrene 2020 og 2021,har vi gjennomført elgmøkktellinger over et areal på mer enn 3500 km2. Vi ønsket også å studere hvordan elgtrekket påvirker ulvens områdebruk, beitepå furu, og jaktuttaket. Derfor har vived hjelp av GPS-halsbånd analysert områdebruken til fire ulveflokker i samme område. Dessuten gjennomførte vi på våren 2021 en stor beitetakst som kombinerte den norke Solbraa-og den svenske Äbin-metoden. Til slutt har vi sammenstilt jaktdata fra norske vald og svenske älgjaktområder for jaktårene 2019/20 og 2020/21.Vi beregnet elgens tetthet for tidsserien vinter 2019/20, sommer 2020, vinter 2020/21, og sommer 2021 til henholdsvis 1,18, 1,37, 1,01, og 1,70dyr/km2. Om sommeren var elgen noksåjevnt fordelt over hele studieområdet, og om vinteren stod elgen mer konsentrert i de snøfattige områdene, mens det var lite elgi de nordlige, snørike områdene. Til tross for at elgens fordeling endret seg mellom sommer og vinter, opprettholdt ulveflokkene de samme revirgrensene gjennom hele året. Derimot tilpasset de sine aktivitetsområder innenfor revirgrensene til endringen i elgfordelingen. Elgens vinterkonsentrasjonsområder var kjennetegnet ved et større beitetrykk på furu. Skader på produksjontrær var mest hyppig langs dalbunnen og i områder med mye lauvkratt, men vi fant ikke noe tydelig sammenheng mellom skadegrad og elgens vinterfordeling. Elgens effekt på skogbruk målt med den norske Solbraa-metoden viste at beitegraden på furu var stort sett liten. Den svenske Äbin-metoden tegnet et helt motsatt bilde, og bedømmetskadegraden på de samme prøveflatenesomsvært alvorlig. Jaktuttaket i jaktområdene gjenspeilet fordelingen av elg sommerstid i Norge, men ikke i Sverige, der det ble skutt mest elg i områdene med lavest sommertetthet. De hardest beskattede jaktområdene i Sverige hadde en lavere elgtetthet vinteren etter jakt. Vi fant ikke noensammenheng mellom beite-eller skadegrad på furu og jaktuttak i jaktområdene. I den østlige delen av studieområdet som har et stort innslag av trekkelg som oppholder seg på norsk side på sommeren og under jakta, men trekker til Sverige når snøen hoper seg opp lenger nord, var det en tydelig mismatch i forvaltningen av elg mellom de to landene. Mens man i Sverige satset på et høyt jaktuttak for å få bukt med beiteskader,og i tillegg beskattet trekkelg ved januarjakt,sparte man på avskytingen på norsk side fordi beitegraden ikke var bekymringverdigog elgens sommerbestand også ble utsatt for ulvens uttak i tillegg til vinterjakt på svensk side .Vi foreslår en bedre samordning av elgforvaltningen på tvers av riksgrensen. Det krever dialog og samarbeid mellom rettighetshaverne. Et felles elgforvaltningsområde som strekker seg over grensen og dekker trekkelgens helårsområde hadde gjort et slikt samarbeid enklere. Dessuten foreslår vi en samordning av beitetakstmetoden og en felles trafikklysmodell som baserer seg på tetthet av uskadde produksjonstrær heller enn beite-eller skadegraden