The Redistribution of Efficiency Gains: Transfers or Tariffs?

This paper is concerned with some theoretical issues in cooperative multilateral trade policy reform. The focus of the paper is on the structure of the policy reform problem, particularly as it applies to piecemeal policy reform, and on the similarity in roles that can be played by income transfers on the one hand and tariffs reforms on the other as redistributive policy instruments. More specifically, the paper is concerned with the mechanism by which efficiency gains arising out of trade policy reforms can be distributed amongst countries to achieve a strict Pareto improvement in welfare. Traditionally, trade theorists have assumed the existence of lump sum income transfers to distribute efficiency gains. Turunen-Red and Woodland (2000) have shown that income transfers accompanying quota reforms can be replaced by suitable multilateral tariff reforms to achieve the same welfare outcome. In the current paper, we generalize this idea to deal with discrete policy reforms. And, we develop several applications to enhance understanding of the connection between tariffs and transfers. If lump sum transfers are not available policy instruments, the achievement of a strict Pareto improvement must depend on changes in distortionary taxes, such as domestic taxes or tariffs on trade. Our results show that, under a mild condition on the world trade matrix, it does not matter whether lump sum transfers are available. Transfers can be replaced by a carefully chosen set of tariffs to achieve the same welfare outcome. This ability to replace transfers by tariffs is a result of the structure of the model of international trade: the terms of trade effects for a country and a lump sum transfers are equivalent, and there are sufficient tariff instruments to enable countries to neutralize the domestic price effects of terms of trade movements.

Pro Libris: Lubuskie Pismo Literacko-Kulturalne, nr 4 (2011)

142 s. : il

Real-time graphics for the Space Station Freedom cupola, developed in the Systems Engineering Simulator

Among the Lyndon B. Johnson Space Center's responsibilities for Space Station Freedom is the cupola. Attached to the resource node, the cupola is a windowed structure that will serve as the space station's secondary control center. From the cupola, operations involving the mobile service center and orbital maneuvering vehicle will be conducted. The Systems Engineering Simulator (SES), located in building 16, activated a real-time man-in-the-loop cupola simulator in November 1987. The SES cupola is an engineering tool with the flexibility to evolve in both hardware and software as the final cupola design matures. Two workstations are simulated with closed-circuit television monitors, rotational and translational hand controllers, programmable display pushbuttons, and graphics display with trackball and keyboard. The displays and controls of the SES cupola are driven by a Silicon Graphics Integrated Raster Imaging System (IRIS) 4D/70 GT computer. Through the use of an interactive display builder program, SES, cupola display pages consisting of two dimensional and three dimensional graphics are constructed. These display pages interact with the SES via the IRIS real-time graphics interface. The focus is on the real-time graphics interface applications software developed on the IRIS

Requirements management and control

The systems engineering process for thermal nuclear propulsion requirements and configuration definition is described in outline and graphic form. Functional analysis and mission attributes for a Mars exploration mission are also addressed

Pro Libris: Lubuskie Pismo Literacko-Kulturalne, nr 2 (2012)

137 s. : il.

Organisert og økonomisk kriminalitet : myter og realiteter

Rapporten bygger på innlegg fra Politihøgskolens forskningskonferanse 2004, som hadde "Organisert og økonomisk kriminalitet - myter og realiteter" som tema. Bidragene i rapporten gir et nøkternt bilde av den organiserte og økonomiske kriminaliteten i Norge, og drøfter blant annet definisjonsproblematikken, skillet mellom organisert og økonomisk kriminalitet, de særegne utfordringer med å regulere disse former for kriminalitet, reaktive og proaktive metoder, kriminalitetsbildets dynamikk samt den forskningsmessige kunnskapsstatusen

Politivitenskap på egne ben? : en essaysamling

På Politihøgskolen tilbys utdannelsen mastergrad i politivitenskap, og Politihøgskolens forskningsavdeling skal utvikle politivitenskap som vitensdisiplin. Likevel er ikke politivitenskap et veldefinert fenomen. Politivitenskap og politiforskning blir ofte, både muntlig og i litteraturen, behandlet som entydige begreper, til tross for at de har ulikt innhold. Rapporten er et forsøk på å stille spørsmål ved definisjonsmakten enkelte fag, institusjoner og personer har hatt i utviklingen av politivitenskap. Formålet er å løfte debatten om politivitenskapens og politiforskningens bidragsytere og gjenstandsområde, men tar ikke sikte på å definere hva denne vitenskapen skal være. Rapporten ønsker heller å bidra med ulike forståelser inn i en debatt som frem til nå har hatt overraskende få deltakere. Det diskuteres hvem som deltar i utviklingen av politivitenskapen og bedriver politiforskning, og hvilke temaer som dominerer feltet. Noen av forfatterne i rapporten har ulikt syn på hva som bør falle inn under politivitenskapen, samt om definisjonen av politiforskning bør være smal eller bred. Sammen med andre sentrale begreper innenfor politifeltet, som kriminalitet og risikoanalyser, drøftes og problematiseres politivitenskap og politiforskning ut fra ulike faglig vinklinger. Flere av essayene relaterer begreper og ikke minst begrepsbruk, til underliggende maktstrukturer og maktkamper. Målet er å åpne opp for en mangfoldig forståelse av politivitenskap, hvor denne relativt nye vitenskapen forstås som underveis og i en prosess. Å betrakte deltakerne i utviklingen av politivitenskapen som komplementære, er avgjørende for å bringe kunnskapen og vitenskapen videre