Side chain polysiloxanes with phthalocyanine moieties

Side chain polysiloxane with 5-(pentyloxy)-3-methyloxy-9,10,16,17,23,24-hexakis(octenyloxy)phthalocyanine moieties is synthesized by hydrosilylation reaction. The phase behavior and thermooptical properties of the polysiloxane and starting 2-(pent-4-enyloxy)-3-methyloxy-9,10,16,17,23,24-hexakis(octenyloxy)phthalocyanine is examined by POM (Polarizing optical microscopy), TOA (thermooptical analysis), DSC (differential scanning calorimetry), AFM (atomic force microscopy) and SAXS (small angle X-ray scattering) studies. The effect of the attachment of phthalocyanine to polysiloxane chains over phase transitions and phase morphology is discussed in details

MiR-155 has a protective role in the development of non-alcoholic hepatosteatosis in mice

Hepatic steatosis is a global epidemic that is thought to contribute to the pathogenesis of type 2 diabetes. MicroRNAs (miRs) are regulators that can functionally integrate a range of metabolic and inflammatory pathways in liver. We aimed to investigate the functional role of miR-155 in hepatic steatosis. Male C57BL/6 wild-type (WT) and miR-155−/− mice were fed either normal chow or high fat diet (HFD) for 6 months then lipid levels, metabolic and inflammatory parameters were assessed in livers and serum of the mice. Mice lacking endogenous miR-155 that were fed HFD for 6 months developed increased hepatic steatosis compared to WT controls. This was associated with increased liver weight and serum VLDL/LDL cholesterol and alanine transaminase (ALT) levels, as well as increased hepatic expression of genes involved in glucose regulation (Pck1, Cebpa), fatty acid uptake (Cd36) and lipid metabolism (Fasn, Fabp4, Lpl, Abcd2, Pla2g7). Using miRNA target prediction algorithms and the microarray transcriptomic profile of miR-155−/− livers, we identified and validated that Nr1h3 (LXRα) as a direct miR-155 target gene that is potentially responsible for the liver phenotype of miR-155−/− mice. Together these data indicate that miR-155 plays a pivotal role regulating lipid metabolism in liver and that its deregulation may lead to hepatic steatosis in patients with diabetes

Reward-sensitive women overeat in a varied food environment, but only when hungry

In the current study we tried to elucidate the relationship between a personality trait, reward sensitivity, and an environmental variable; food variety. Based on scarce previous research we predicted that reward sensitivity would interact with variety in the food environment so that especially high reward sensitive individuals would be vulnerable to overeating in a varied food environment. It turned out that especially the high reward individuals did indeed overeat in a varied food environment. However, this was only the case for the highly reward sensitive individuals who experienced feelings of hunger. In other words, reward sensitivity does not affect food intake in varied food environments as long as feelings of hunger are not present. Future research should concentrate on identifying other factors that interact with the person and the environment to discourage reward-related overeating

Unusual Enhancement of Doxorubicin Activity on Co-Delivery with Polyhedral Oligomeric Silsesquioxane (POSS)

Polyhedral oligomeric silsesquioxane (POSS), bearing eight 3-chloroammoniumpropyl substituents, was studied as a potential nanocarrier in co-delivery systems with doxorubicin (DOX). The toxicity of doxorubicin and POSS:DOX complexes at four different molar ratios (1:1; 1:2, 1:4, 1:8) towards microvascular endothelial cells (HMEC-1), breast cancer cells (MCF-7), and human cervical cancer endothelial cells (HeLa) was determined. The rate of penetration of the components into the cells, their cellular localization and the hydrodynamic diameter of the complexes was also determined. A cytotoxicity profile of POSS:DOX complexes indicated that the POSS:DOX system at the molar ratio of 1:8 was more effective than free DOX. Confocal images showed that DOX co-delivery with POSS allowed for more effective penetration of doxorubicin through the cell membrane. Taking all the results into account, it can be claimed that the polyhedral oligomeric silsesquioxane (T8-POSS) is a promising, complex nanocarrier for doxorubicin delivery

In vitro studies of polyhedral oligo silsesquioxanes: Evidence for their low cytotoxicity

As scientific literature considers polyhedral oligosilsesquioxanes (POSS) as potential drug delivery systems, it is necessary to check their impact on mammalian cells. Toxicity of octaammonium chloride salt of octaaminopropyl polyhedral oligomeric silsesquioxane (oap-POSS) towards two cell lines: mouse neuroblastoma (N2a) and embryonic mouse hippocampal cells (mHippoE-18) was studied. Experiments consisted of analysis of a cell cycle, cell viability, amount of apoptotic and necrotic cells, and generation of reactive oxygen species (ROS). POSS caused a shift in the cell population from the S and M/G2 phases to the G0/G1 phase. However, the changes affected less than 10% of the cell population and were not accompanied by increased cytotoxicity. POSS did not induce either apoptosis or necrosis and did not generate reactive oxygen species. A cytotoxicity profile of POSS makes it a promising starting material as drug carrier

Profiling microRNAs in individuals at risk of progression to rheumatoid arthritis

Background: Individuals at risk of rheumatoid arthritis (RA) demonstrate systemic autoimmunity in the form of anti-citrullinated peptide antibodies (ACPA). MicroRNAs (miRNAs) are implicated in established RA. This study aimed to (1) compare miRNA expression between healthy individuals and those at risk of and those that develop RA, (2) evaluate the change in expression of miRNA from "at-risk" to early RA and (3) explore whether these miRNAs could inform a signature predictive of progression from "at-risk" to RA. Methods: We performed global profiling of 754 miRNAs per patient on a matched serum sample cohort of 12 anti-cyclic citrullinated peptide (CCP) + "at-risk" individuals that progressed to RA. Each individual had a serum sample from baseline and at time of detection of synovitis, forming the matched element. Healthy controls were also studied. miRNAs with a fold difference/fold change of four in expression level met our primary criterion for selection as candidate miRNAs. Validation of the miRNAs of interest was conducted using custom miRNA array cards on matched samples (baseline and follow up) in 24 CCP+ individuals; 12 RA progressors and 12 RA non-progressors. Results: We report on the first study to use matched serum samples and a comprehensive miRNA array approach to identify in particular, three miRNAs (miR-22, miR-486-3p, and miR-382) associated with progression from systemic autoimmunity to RA inflammation. MiR-22 demonstrated significant fold difference between progressors and non-progressors indicating a potential biomarker role for at-risk individuals. Conclusions: This first study using a cohort with matched serum samples provides important mechanistic insights in the transition from systemic autoimmunity to inflammatory disease for future investigation, and with further evaluation, might also serve as a predictive biomarker

Adverse reactions to milk in infants

De siste 100 år har det vært en betydelig økning i forekomst av allergi, uten at man har kunnet finne sikker årsak til dette. Utfordringene i denne sammenheng er mange. Målet med dette arbeidet har vært å studere kumelkreaksjoner i første leveår, evaluere bruk av conjunctival testing som ledd i diagnostisering av matvareallergi hos barn, samt studere om det er økt forekomst av matallergi i de to første leveår hos sectioforløste barn sammenliknet med vaginalt forløste. I tillegg ønsket vi å utvikle enklere metoder for å kunne studere forskjeller i tarmflora hos barn. Avslutningsvis ville vi se på forekomst av AD og matallergi i de to første leveår hos premature og terminbarn. Pasienter og metode: 609 barn ble inkludert i studien i løpet av de første fire levedager. De ble fulgt tett i de to første leveår med tanke på utvikling av matallergi og AD. 512 barn deltok ved to års alder. Ytterligere syttitre barn ble inkludert som kontroller for å kunne evaluere bruk av conjunctivaltesting som ledd i diagnose matallergi. Barna ble utredet med klinisk undersøkelse, prikktest, spesifikk IgE, conjunctival test og matvareprovokasjoner. I tillegg ble det tatt avføringsprøver av barna ved fire og ti dager, samt ved en, fire, tolv og tjuefire måneder. Resultater: Vi fant tjuesju barn med kumelkreaksjoner i første leveår, 4,9 %. Debut av symptomer forekom før tre måneders alder hos alle bortsett fra en. Debutsymptomer var i hovedsak gastrointestinale, hos tjue, og respiratoriske, hos seks. Kun en hadde symptom fra hud. Det var ikke forskjeller i symptomer eller debutalder hos premature kontra terminbarn. Ni av barna var premature og atten var terminbarn. Halvparten av barna, fjorten, var tolerante ved et års alder. I vår kohort var det kun et barn med IgE-mediert kumelkallergi. Førti barn med femti mulige diagnoser matallergi hadde positiv prikktest / forhøyet IgE, men negativ conjunctival test mot det aktuelle matallergen. Matvareprovokasjoner avslørte ingen alvorlige allergiske reaksjoner. Førtiseks barn med femti mulige diagnoser matallergi hadde positiv prikktest / forhøyet IgE og kraftig positiv conjunctival test, score II, mot det aktuelle matallergen. I henhold til de diagnostiske kriterier kunne alle påvises å ha sikker matallergi. Hos tjuefire barn med positiv conjunctival test, score I, forhøyet IgE / positiv prikk test, kunne det påvises matallergi hos åtte, mens seksten ikke hadde matallergi. Tretten av 171 sectioforløste barn (7,6 %), og tjueto av 341 vaginalt forløste (6,5 %), ble diagnostisert med matallergi. Forskjellen var ikke signifikant. Heller ikke da vi studerte barn med forhøyet IgE, allergiske eller sensibiliserte, fant vi øket forekomst hos sectioforløste barn i forhold til vaginalt forløste, 3,5 % kontra 1,3 %. En ny og lovende metode for undersøkelse av tarmflora er introdusert. 16S rRNA klone bibliotek benyttes. Den nye metoden er effektiv og arbeidsbesparende i forhold til de mer omfattende DNA analyser. I vår kohort fant vi nittifem barn (18,6 %) med atopisk dermatitt i de første to leveår, tjueto (19,9 %) var premature og sekstitre (17,9 %) var terminbarn. 15,8 % av barna hadde matallergi, 15,6 % av de premature og 15,9 % av terminbarna. 8,4 % var IgE-mediert. De barna som hadde IgE-mediert matallergi hadde mest alvorlig eksem, med høyere SCORAD index. Fødselsmåte affiserte ikke forekomst av AD. Konklusjon: Kumelkreaksjoner er vanlig i første leveår. I vår kohort forekom debut av symptomer hyppigst i de første leveuker. Vanligste debutsymptomer var gastrointestinale og respiratoriske. Det var samme forekomst av symptomer og debutalder hos premature som hos terminbarn. Halvparten av barna var tolerante ved et års alder. I vår kohort var ikke-IgE-mediert kumelkallergi mye hyppigere forekommende enn IgE-mediert allergi. Med en negativ conjunctivaltest mot et matvareallergen, selv med positiv prikktest og forhøyet IgE mot samme allergen, kan åpen matprovokasjon trygt gjøres, uten risiko for alvorlige allergiske reaksjoner. Ved en kraftig positiv conjunctivaltest, score II, mot et matallergen kan man forvente en sikker matallergi. Vi har ikke kunnet påvise økt forekomst av matallergi i de to første leveår hos sectioforløste barn sammenliknet med vaginalt forløste. Forekomst av AD i de første to leveår var 18,6 %, med påvist matallergi hos 15,8 %. Det var samme forekomst av AD og matallergi hos terminbarn og premature. Barn med IgEmediert matallergi hadde mest alvorlig eksem. Forløsningsmetode affiserte ikke forekomst av AD

The δ‐opioid receptor positive allosteric modulator BMS 986187 is a G‐protein‐biased allosteric agonist

Peer Reviewedhttps://deepblue.lib.umich.edu/bitstream/2027.42/149355/1/bph14602.pdfhttps://deepblue.lib.umich.edu/bitstream/2027.42/149355/2/bph14602_am.pd